V. Forholdet mellom streikeledelsene og det reformistiske fagforeningsapparat.
Enten utnevner reformistene streikeledelsen selv, eller også prøver de å få igjennom at de blir representert i den. Erfaringene man gjorde i Lodz viste at det er ensbetydende med begynnelsen til nederlaget hvis man slipper representanter for de reformistiske forbund inn i streikeledelsene.
Derfor er det nødvendig å hindre at streikeledelsene blir underlagt sosialdemokratiet og det reformistiske fagforeningsbyråkratiet. Man må særlig energisk oppta kampen mot at det blir tatt med offisielle representanter for de reformistiske forbund i streikeledelsene. En skal overhodet ikke ta med representanter for de reformistiske forbund i streikeledelsene. Alle reformistenes forsøk på å trenge inn i streikeledelsene må av RFI-tilhengerne møtes med krav om at samtlige medlemmer av streikeledelsen skal velges av samtlige beskjeftigede arbeidere på bedriften, såvel organiserte som uorganiserte.
Likeledes må reformistenes forsøk på å begrense stemmeretten ved valgene på streikeledelsene til de som er medlemmer av fagforbundet bekjempes. Blir streiken formelt ledet av et reformistisk faaforbund, så kan man gå med på å innta en eller to representanter for forbundet med rådgivende stemme for at de skal kunne avgi rapport om hva forbundsledelsen foretar seg. Alle forsøk på å mildne kampen mot fagforeningsbyråkratiet under streiken, under påskudd av at det står i spissen for streiken, må tilbakevises på det mest energiske. Nettopp mens en streik pågår, gjelder det å tidoble energien for å avsløre de reformistiske fagforeningsbyråkrater, deres metoder for å undertrykke streiken, deres manøvrer, deres underhåndsintriger med borgerskapet og den borgerlige stat osv.
Denne avsløringspolitikken må ikke bare skje gjennom partipressen, men også i særdeleshet gjennom streikeledelsene. For bare ved at streikeledelsene blir satt opp mot fagforeningsapparatet som reformistene behersker, kan en oppnå en virkelig selvstendig ledelse av de økonomiske kampene. Selv den minste ideologiske og organisatoriske avhengighet av det reformistiske fagforeningsapparat, selv den minste svekkelse av kampen mot det kan føre til et nederlag i streiken og til svekkelse av den faglige opposisjonens autoritet, dermed også en svekkelse av de streikeledelsene som er skapt på deres initiativ.
