XI. Hvorledes kan man forhindre at kampen blir undergravd?
Det reformistiske fagforeningsapparatets systematiske streikebrytertaktikk reiser spørsmålet om hvorledes man kan avverge at kampen blir underminert. Her står RFI-tilhengere foran innviklede og langsiktige oppgaver. Arbeidermassene kan bare beskyttes fullt ut mot ødelegging av bevegelsen hvis det lykkes helt å utrydde reformistenes innflytelse på massene. Jo mer klassekampen tilspisser seg desto mer hensynsløst må vi bekjempe kapitalens reformistiske agenter blant arbeiderne.
Løsningen av disse oppgavene vil kreve mange års organisatorisk-politisk, agitatorisk-politisk og agitatorisk-propagandistisk arbeid og anstrengelser for å slutte de brede massene sammen på klassekampens grunn. Alt avhenger her av vår egen dyktighet, vår handlekraft, konsekvens, utholdenhet, av at vi kan vise den høyeste grad av iherdighet og elastisitet og – hvilket er særlig viktig – av hvor raskt vi utvider vår politiske innflytelse. Til å gjennomføre disse kompliserte oppgaver finnes retningslinjer utarbeidet i alle enkeltheter av Kominterns og RFIs kongresser.
Annerledes forholder det seg med de særlige oppgaver som RFI-tilhengerne står foran under de indre konkrete forhold i den nåværende perioden av vekst i de økonomiske kampene. Her oppstår en rekke konkrete oppgaver hvis systematiske gjennomførelse er forutsetningen for en gunstig avslutning av den kampen som er påbegynt på dette bestemte frontavsnittet.
Et heldig utfall av kampen forutsetter følgende:
- Kampen mot alle kapitalens forbundsfeller må skjerpes, blant annet må arbeiderklassen foran utbruddet og særlig under konflikten advares om at fienden finnes innenfor deres egne rekker.
- Ved valg til lockoututvalg, streikeledelser og andre kamporganer må alle personer som har med sosialdemokratiet og fagforeningsbyråkratiet å gjøre vises tilbake som streikebrytere.
- Man må bestrebe seg på at bare slike folk blir innvalgt i kampledelsene som allerede har bevist at de kjemper for arbeiderklassens sak.
- Under konflikten må kampen mot voldgiftsvesenet og andre borgerlig-reformistiske metoder for likvidering av kampen økes.
- Man må systematisk avsløre klassesamarbeidstaktikken til det reformistiske fagforeningsapparatet og slik undergrave massenes tillit til det.
- Under streikens forløp må det straks reageres mot ethvert fordekt skritt fra de reformistiske fagforeningsledernes side, ikke bare i pressen, men i første rekke på streikemøtene, gjennom vedtak av resolusjoner som fordømmer kapitulasjonspolitikken, bakromsforhandlingene og streikebrytervesenet.
- Det må føres en energisk kamp mot at de faglige organene (styrer, representantskaper o.s.v.) egenmektig treffer den endelige avgjørelsen om kampens avblåsning.
Disse spørsmålene avgjøres av samtlige arbeidere, organiserte som uorganiserte, og av de kamporganer som er valgt av samtlige arbeidere. Man må ikke glemme at det organiserte streikebryteruvesenet bare kan overvinnes gjennom en jernhård og besluttsom organisasjon. Derfor er det før kampen og særlig mens den pågår nødvendig å befeste fraksjonen (de revolusjonære fagforeninger) utvide og styrke den faglige opposisjonen idet vi skritt for skritt organisatorisk befester vår voksende politiske innflytelse. Nettopp i tider hvor det foregår store kamper, må alle partiets, den faglige opposisjonens og de revolusjonære forbundenes organer arbeide med den største intensitet og trekke stadig nye lag av arbeiderklassen inn i aktiv kamp mot det reformistiske streikebrytervesen.
Således vil bare et iherdig, systematisk, anspent arbeid for befestelse og sammensveising av våre rekker gi oss muligheten til å bryte streikbrytervesenet og sikre et gunstig utfall av konflikten tross arbeidskjøpernes, den borgerlige stats og det reformistiske forbundsapparatets enhetsfront.
